"En åndelig visitt"
En liten jente stod som en gipsavstøpning over mobiltelefonen, fremdeles med den i hånden. Men hun snakket ikke inn i den, og hun hørte ikke hva som ble sagt i den andre enden. Det var siste gang jeg så Henriette, før jeg forlot jorda. Jeg hadde stått i min åndelige form og sett på henne en siste gang, før jeg forsvant.
Mye senere:
Himmelen var som alle godtroende folk forestiller seg den. Hvit, stor og prektig. Livet etter jorden var fredfullt her oppe sammen med Alfa og Omega. Men det kunne forekomme situasjoner hvor en god del sky - aktivitet oppstod. Hvite lette skyer som krasjer i gråtunge regndampskyer. Ja, da rullet tordenskralene ut nesten verre enn når grandonkel Brynjulf raper! Tenkte jeg, mens jeg så det for meg med mitt indre blikk.
En gang ble jeg fryktelig redd av de hissige lyn - nedslagene og flyktet ned til jorda. Med tanke på at jeg nå var en slags engel, var det merkelig å oppleve livet på jorda igjen. Etter å ha undersøkt hva alle de merkelige nye elektroniske apparatene folk hadde i hjemmet sitt var, tenkte jeg å vende nesen tilbake til min himmel av et paradis.
Så kom jeg til og tenke på livet jeg hadde som jordboer på Tellus. Alle de menneskene jeg kjente? og Henriette! Barnebarnet mitt! Hun var jo alltid fylt med sin taktfullhet; de grasiøse holdningene hennes, den prektige tankegangen hennes..
Med ett snublet et menneske og falt gjennom meg. Jeg skrek og kjeftet av redsel og lurte på hvorfor ikke jenta løftet et eneste øyenbryn når jeg beskrev hennes frekkhet. Så kom jeg på at min åndelige tilstedeværelse ikke var skapt for kommunisering med jordboere.
Men jenta var fokusert på noe annet. Øynene hennes lyste fulle av redsel.
Et øyeblikk av stillhet var ute og gikk, før den klumsete jenta reiste seg opp og sprang vekk fra noe som lignet på en ung herre i ufordragelige klær.
Av en eller annen grunn hadde min bløthjerta personlighet forfulgt meg inn i min åndelige form, og jeg ble fylt av medlidenhet. Jeg bestemte meg for å forfølge henne.
Hun bodde i et hus som var likt sånne hus jeg husket fra min tid på jorda. Det var det første normale jeg hadde funnet ut om henne. Følelsen av at jenta var normal, blåste ut av mitt ?ikke ? jordboer ? aktige? hode da jeg studerte rommet hennes:
Hun hadde et slags gigantisk fotografi av en mann som viste skamfullt mye av sin kropp. Og det grufulle navnet: ?Plakat?! Hvem er det som heter Plakat? Uansett, gutten ropte etter jenta med navnet ?Henny? da hun hadde stukket hjem! Så det må være det hun heter.
Nå satt jenta med en hel hær av elektroniske dingser. Hun hadde noe som lignet på øre -varmere på hodet som gikk gjennom en tråd inn i en datamaskin. Det stod ?HEADSETT? på den. Jeg funderte litt på det, inntil jenta åpnet munnen og hostet ut noen usammenhengende ord som jeg tror skal forestille en form for synging. Jeg lo for meg selv, og var glad jeg ikke var i slekt med henne.
Dagene gikk, og jeg ble litt til, i tilfelle han skumle gutten kom tilbake. Jeg forfulgte henne til skolen. Det var veldig mystisk. Jentene lignet ikke på jordboere, men tvert i mot på aliens med de gigantiske boblejakkene. Og buksene de gikk i så ut til å enten være sprayet på dem, eller laget av et tolvmanns - telt.
Det var også merkelig å høre hvordan disse unge folka sosialiserer seg med hverandre. ?Vi møtes på MSN!? hadde Henny sakt mange ganger til vennene sine. Det gikk hardt ut for meg da jeg prøvde å finne ?MSN? på Norges-kartet.
Men hele tiden var det som om hun hadde en slags uro i øynene sine.
Hun våknet en morgen, med sikkel smurt rundt i fjeset av en merkelig lyd. Hun tok opp en merkelig dings fra lommen og skjøv opp en metallplate. Da hun begynte å snakke med den, fikk jeg noia.
Mens hun snakket i den ?Sony Ericsson? tingen sin, var jeg på oppdagelses - ferd i stua. Jeg ble så opptatt av å studere noe som lignet på en portal til en annen dimensjon som jeg fant ut var en 60-tommers plasma skjerm, at Henny hadde gått til skolen allerede.
Før jeg teleporterte meg hvor hun var, ble jeg forbauset da jeg fløy over et bilde av meg selv. Jeg begynte å studere flere bilder. Fant flere bilder. Av meg. Sammen med jordboere. Jeg følte hodet hadde vært betent med alzheimers, for det var som om gud opplyste hodet mitt og jeg husket det.
Henny var Henriette. Henny var et kallenavn. Henny, den taktløse klossete unge damen var mitt barnebarn. Jeg kunne ikke forstå hvordan et avkom av meg kunne arve for det første en så fæl sangstemme! Eller en slik motorikk. Hvor ble det av de grasiøse holdningene hennes? Men jeg var stolt. Stolt som faen.
Da jeg teleporterte meg til skolen den morningen for å fly rundt Henriette i lykkerus, så jeg på lang avstand at noe hadde skjedd. Ellers bruker alle å gå rundt to og to eller i små grupper, men nå stod hele klassen samlet i en klynge med fjesa samme veien.
Han unge mannen var ute etter Henriette. Så typisk unge forelskede gutter. At de aldri tar et hint! Tenkte jeg. Han var forbanna. Han var opphavet til den ulmende redselen Henriette hadde hatt i seg.
Henriette løp. Søren heller, tenkte jeg. Jeg teleporterte meg over hele verden og søkte etter hjelp. Jeg samlet kraft over alt, og sendte den inn i Henriette. Henriette ble overmenneskelig sterk, en kraft sterkere enn jeg eller du noen gang har opplevd; Hun slo gutten i fjeset. Han falt! Gullprisen gikk til Henriette!
For kraften av kjærlighet kan ingen ende ta. Selv om jeg er i en overnaturlig tilstedeværelse. Jeg følte min åndelige visitt på jorda var ferdig, og jeg tok to saltomortaler tilbake til mitt evige hvilested.
